Jeg trodde det gikk bedre

Etter en uke på sofan var det en befrielse å ha energi nok til å komme seg ut av døra.

Gleden var veldig stor når jeg faktisk orket det i flere dager. Jeg fikk vært med på påskehandling både i Norge og Sverige,har orket å ha besøk, vasket litt, tatt ned julegardinene i stua (endelig! Har vært så elendig at de bare har blitt hengende), ja jeg har faktisk fungert litt, men i dag kjenner jeg at jeg er tilbake. 

Føler jeg er alt for sliten og irritert. Orker ikke lys og mas... Da setter samvittigheten alle kluter til, for det er ikke noe gøy å føle for å kunne stenge hele verden ute.  Ikke lett å skulle være glad og fornøyd mamma på dager som dette.

Ikke hjelper det at jeg merker at bekkenet blir verre og verre for hver dag, jeg er så redd for å bli skikkelig ødelagt. Vil ikke ha behov for krykker eller i verste fall rullestol. Skal sikkert mye til for at det blir veldig ille, men det er lett å bli redd...